Kunsten og sannheten
av Mike Roos
Mange spør seg selv: Hva er egentlig visuell kunst? Rundt slutten av det 19. århundre var reglene meget
enkle og klare. Et maleri eller en skulptur skulle være så realistisk som mulig for å bli kalt et mesterstykke
eller et kunstarbeid. Inntil fargefotografiet ble oppfunnet, var malere og skulptører historikere også. Så de
malte og skulpturerte objekter og subjekter som i dag er historie. Og på grunn av dette kan vi folk av i dag se
og være vitne til hendelser i fortiden og hvordan det var da. Så datidens arbeider var faktisk den tids fotojournalistisk
arbeid. Så derfor var reglene i eldre tider meget klare. Et maleri eller en skulptur skulle se meget
realistisk ut, så realistisk som mulig. Så alt som ikke så realistisk nok ut, var forbudt. Så som jeg sa tidligere:
Når de oppfant kameraet, og spesielt etter at kameraene kunne ta fargerike fotografier, fant mange kunstnere
seg sterkt frustrert, og de mistet motivasjonen til å male realistisk, selv om det var mange gode malere,
meget talentfulle kunstnere. Og de kunne naturligvis male nøyaktig som et fotografi. Følelsen de fikk, var at
det var et tidsspille. De gamle kunstnere jeg nevnte tidligere var også historikere. Derfor var deres oppgave å
male så realistisk som mulig. Det var et meget hardt presisjonsarbeid som tok mye tid. Men de var pålagt å
gjøre det slik, å male det de så, selv om dette tok veldig lang tid. Hvert løv og hver skygge på løvbladet, etc,
etc. Så nåtidens malere synes det er tåpelig å ta opp denne teknikken, spesielt når det idag eksisterer såpass
avanserte kameraer som kan gjøre med et klikk det som tidligere tok opptil et år, å male et landskap f.eks.
Men naturligvis er det fremdeles malere her og der i dag som ennå maler realistisk, men etter min mening
maler de mer for sitt eget ego, for hvorfor konkurrere med et kamera om det ikke er for å pleie sitt ego og si
at «Hei, jeg er så god at jeg kan male like godt som et fotografi.» Så det vil alltid være klassiske malere. Men
for de andre kunstnerne, akkurat da var det en fødsel for en ny periode innen kunstbevegelsen. Og pga dette
faktum gjenfødte de en ny malestil, og det brakte til verden en ny renessanse, en ny periode med forskjellige
tilnærmingsmåter til maling å malestiler. Nå er det ikke lenger hva jeg ser er hva du får, men hva jeg føler er
hva du får. Så malere begynner å utvikle nye måter å male på basert på hva de føler, ikke hva de ser. Og dette
var annerledes, for nå kunne de fortelle en historie. De kunne f.eks. protestere, de kunne gjøre uttalelser. På
denne måten kunne de snakke til sitt publikum, seerne, og fortelle historier slik som forfatterne gjør. Denne
gangen gjorde de det med farger. På denne måten kunne de se noe og male noe annet, for dette var slik de så
det, det var deres egne måte å se på subjektet. Slik kunne de også forstørre subjektet de malte, de kunne
legge flere detaljer på det og fortelle oss mer. Men det ble et slags språk, og du må ha intellektuell kunnskap.
Og jeg snakker nå om fødselen til det abstrakte maleri. Så fra nå av inkluderte maleriene mer filosofi og
visdom. I enkelte tilfeller malte kunstneren på en nærmest selvhypnotisk måte. Meget raskt og ubevisst. Men
på den andre side absorberte og kopierte de den primitive kunsten fra Afrika og afrikanske artister f.eks. Det
var vilt og primitivt, men vakkert. Og subjektene var religiøse og tradisjonelle. Deres malerier ble senere
sammenlignet med kunstnere kalt surrealister som maler på en måte som er meget selvbevisst, akkurat som i
en drøm. De maler det ukjente som eksisterer i dypet av vårt sinn. På samme måte som en drøm uten tåkelegging.
Jeg kan si det er likt med noe som ikke gir mening, det har ingen fornuft. Men likevel er det der. Vel,
denne perioden var meget god og fruktbar, for den åpnet veien for mer interessante måter å male idéer på.
Dette minner meg om musikkområdet. Likheten ligger i måten vi har mange forskjellige og nydelige musikkformer.
Det samme med malerier. Vi har forskjellige måter å male på, forskjellige stiler, for å utrykke oss på,
for å fortelle en historie. Om jeg kan si noe annet om musikk: Fordi folk er forskjellige, og pga deres mentalitet,
vil de velge musikk som passer dem og deres kultur, livsstil og mentalitet. Så det er noe lignende innen
malerverdenen i dag. Med alle de forskjellige malestilene er det noe for alle. Igjen, etter hans meninger, hans
religion, hans tradisjon, hans mentalitet og personlighet. Men en ting er forskjellig mellom disse to jeg
nevnte, musikk og maling. Innen musikk, når en sanger begynner å synge flatt og falskt vil enhver legge
merke til det, fordi det irriterer en, men i maleriets verden, om vi f.eks. velger den abstrakte stilen, er det
meget enkelt å lure folk fordi smaken er mer personlig, og du trenger virkelig å være kunstnerlig utdannet og
å ha et visst intellektuelt nivå for å forstå denne typen malerier. Så fordi de abstrakte malerier er mer individuelle,
og til og med mer forvirrende overfor flertallet, er det lettere å lure enkelte andre. Det er derfor mer
opp til kunstneren individuelt og hans hederlighet å male ekte kunst fra hjertet som kan vurderes å ha kunstneriske
verdier, eller bare leve i en illusjon og en løgn og kalle seg selv en kunstner. Med bakgrunn i de
fakta jeg har nevnt står fremdeles spørsmålet fast: Hva er egentlig ekte kunst og sannheten? Eller med andre
ord: Hva er visjonell kunst? Etter min mening er svaret meget enkelt. Jeg skal gi noen eksempler: Om f.eks.
vi tar en haug med gamle rustne metallplater som har ligget i noens bakgård, så sees det kun som en haug
med rustne metallplater som ligger i noens bakgård. Men la oss ta den samme haugen med rustne metallplater og
stille dem ut i et museum, men denne gangen av en kunstner. Og denne gangen kan vi kalle det et mesterstykke eller
et kunstverk. Men hva er forskjellen her? La meg forklare: Forskjellen er motivasjonen og kunstnerens måte å
betrakte det på. Om vi går tilbake til haugen med rustne metallplater som ligger i bakgården, så er de der fordi noen
bare har kastet det der. Så det har intet formål eller mening, og er der tilfeldig eller utilsiktet. Noen la det der. På den
annen side er det rustne metallet som er utstilt i museet eller i galleriet, det er der under observasjon og etter godkjenning
av kunstneren selv. Med andre ord: Bak disse står en kunstner med en motivasjon, med noe han vil uttrykke,
med en måte å betrakte det på og med en mening. Så dette gjør all verdens forskjell, og dette gjør det til
kunst. Så disse fakta gjenføder og gjør noe nytt, med mening, med et formål. Vel, om du liker det eller ikke, jeg
snakker om observatøren, så er det personlig. Det er ingen forpliktelse. Noen vil like det, noen vil hate det. Men
fremdeles forandrer det ikke det faktum at dette er et kunstverk av en anerkjent kunstner som vet hva han gjør. Og
her er vi ved forskjellen mellom en kunstner av idag og en kunstner fra fortiden. Kunstneren fra fortiden kjenner vi
ikke den intellektuelle kapasitet til. Vi vet at de er utmerkede kopister. De ser noe, og de kopierer det nøyaktig. Og
det er bra. Men det krever ikke noen utviklet intelligens eller intellekt. De var naturligvis smarte mennesker som
visste hva de gjorde. Men f.eks. idag, om du ønsker å lage et abstrakt verk, må du ha almenn kunnskap, kunstnerisk
kunnskap og høyt intellekt for å kunne gjøre det riktig. Så langt har jeg gitt eksempler, men som prinsipp kan en
mann tenke at dette bare er en haug rustne metallplater. Enhver idag kan tenke på ethvert objekt som er der ute, og
samme prinsipp som jeg nevnte gjelder. All slags søppel, som en gammel sko, eller til og med et nedhogd tre som
ligger i et hjørne. Jeg vil forklare forskjellen på et nedhogd tre og et levende tre som står der. Igjen på samme måte
som jeg forklarte tidligere, men nå med en litt forskjellig forklaring. Dette nedhogde treet var det en eller annen som
hogde ned fordi de ikke ønsket det i sin hage, så de kastet det ut. Men et levende tre er forskjellig, fordi et levende
tre er et kunstverk i seg selv. Det er et kunstverk fra Skaperen. Om du vil kalle det Gud er det OK, eller Naturen er
også OK, men faktum er at dette treet vokser og er levende og fungerer. Men om vi går tilbake til dette forlatte
treet, så er det bare forlatt. Men det kan bli gjenfødt av f.eks. en kunstner som kan ta det med hjem og lage skulpturer
av det. På denne måten kan dette treet bli gjenfødt under oppsyn av kunstneren selv. Fordi kunstneren nå bestemmer,
vil dette treet fra nå av kunne betraktes som et kunstverk. Om kunstneren så bestemmer, så kan han ta
treet med på en utstilling akkurat som han fant det på bakken. Og under hans hånd vil det bli en ny ting som er et
ekte kunstverk. Igjen fordi bak dette arbeidet står det en kvalifisert kunstner som har rett til å kalle seg så, fordi han
har studert kunst. Men på den andre side så kan en annen kunstner, også kvalifisert, velge å lage skulpturer av treet
før han stiller det ut. Og la oss si at han bruker et år på å gjøre dette. Spørsmålet i disse to tilfellene blir da: Disse to
kunstgjenstandene, hvordan skal man bestemme prisen på dem? Og hvordan bedømmer du slike ting, om du f.eks.
skal gi dem poeng? Hva er bra, og hva er utmerket? Ifølge hvilken kunnskap kan du bedømme dette? Jeg vil igjen
nevne noe fra fortiden. I fortiden var det enklere å bedømme en kunstner, fordi vi snakker om ren realisme. En god
maler var en som malte nøyaktig det han så. Og prisen han fikk var i henhold til subjektet han malte, tiden han brukte
på arbeidet og til slutt hans eget rykte. Så på bakgrunn av alt dette kunne de bestemme en pris. Om vi går tilbake til
nåtidens eksempel som nevnt over, så må en god kunstner først og fremst ha 3 elementer. Og det spiller ingen rolle
om han er realist, surrealist eller abstrakt. De tre elementer som må være på plass er følgende. Først må subjektet
være interessant og ikke kjedelig. Det andre er komposisjonen av subjektet. Det tredje er perspektivet som artisten
putter på lerretet. Så om disse tre elementene er der, pluss kunstnerens berømmelse, så kan man mer eller mindre
komme frem til en fair pris for disse kunstarbeider. Men idag er det mer vanskelig, og du trenger mer ekspertise og
kunnskap om kunst. Denne nye perioden som er gjenfødt i verden har skapt forvirring for den vanlige person, fordi
nå er det lett å lure og forvirre uten veiledning fra ekspertise. Derfor kan idag enhver kunstner som går ut fra kunstskole
si at det han lager er kunstverk. Så spørsmålet for den vanlige person er om han vil kjøpe et kunstverk. Hva
han skal gjøre og hvem han skal lytte til. Idag har vi tre grupper som influerer på markedet. De første er mediakritikerne
eller kunstkritikerne. De avgjør hva som er bra eller ikke så bra. De andre er kunsthandlerne. De handler
med kunst. De tredje er eierne av gallerier. Så vi vanlige folk har ikke annet valg enn å stole på disse tre gruppenes
vurderinger. Så hva er bra, og hva er ikke fullt så bra, og hva det bør koste, og hva bør utstilles og hva bør ikke
stilles ut. Med andre ord er alt dette i disses hender, og etter min mening er dette meget uheldig og til og med tragisk.
Det eneste det ikke kan settes settes spørsmålstegn ved, er naturens skapelser. Bortsett fra dette bør enhver person
som har studert kunst ha rett til å kalle sine arbeider kunst. Dette er rettferdig, og kunstneren har fortjent det med sin
svette. Men som jeg sa før: Alt i verden er usikkert, intet er absolutt. Det eneste sikre er at vi vil havne seks fot
under. Aksepter dette at en gruppe vil like det, en annen vil hate det. Spørsmålet er ikke hvem som vil like og hvem
som vil hate. Dette er er fakta i livet, og slik vil det alltid være. Spørsmålet er: Er dette ekte kunst eller ikke? For om
det er, så gi det ham en sjanse til å dele det med et publikum. Men dette minner meg om politikk. Det er alltid folk
med makt og innflytelse som påvirker resten av verden med sin makt. Dette er et fakta i livet som vi ikke kan gjøre
noe med. Så til den store befolkningen som kommer til en utstilling for å se og betrakte og nyte kunst, eller til de som
ønsker å kjøpe kunst, kan jeg bare si at, vel, om det er en utstilling, er den sannsynligvis ekte. Ellers ville den ikke ha
vært der. På den andre side, om vi går tilbake til eldre tider, så var denne typen problemer ikke-eksisterende da. For
dengang var det du så, det du fikk. Og det du så var ren realisme. Dette er prisen å betale for fremgang og modernisme.
Idag er forskjellen at det eksisterer mange forskjellige malestilarter. I begynnelsen malte de naturligvis ren
naturalisme/realisme som skulle være en nøyaktig kopi av det kunstneren så. Senere i begynnelsen av det 19. århundre
startet en kunstner med navn Goya å male impresjonisme. Selv om de sier det var Edouard Monet, for han malte
noe som kaltes ekspresjonisme. Men likevel vurderer jeg Goya som impresjonismens far. Dette var nydelig, for
impresjonisme er realisme med en annen teknikk. Måten å plassere fargene gjør at du føler mer energi. Du kan se
ting bevege seg. Og all denne illusjon og teknikken de brukte for å legge malingen på lerretet. Surrealisme er realisme,
men det er fantasirealisme. Med andre ord ingen regler. Du må male realisme subjekter som ikke gir mening.
Du kan f.eks. male et eple uten gravitasjon. Det må ikke nødvendigvis ligge på et bord. Det kan flyte i lufta, men
eplet må se nøyaktig ut som et eple. Dette er surrealisme. Realisme med fantasi. Hva er så meningen med å male på
denne måten? Vel, det er ingen mening, det gjøres akkurat som en drøm som ikke gir noen mening. Denne surrealistiske
malemåten er maling som ikke egentlig gir noen fornuftig mening eller logikk. Men fremdeles er det interessant,
og noe kunstneren vil dele med verden. Selv om han selv neppe kan forklare hva som ligger bak det. Med andre ord
kan vi si at det gir mening til underbevisstheten i våre hjerner, akkurat som en drøm. Om vi tar ekspresjonismen så er
den fra ordet ekspress, øyeblikkelig, rask. Og det er akkurat hva du kan se når du ser på et ekspresjonistisk maleri.
Inntrykket du får er at kunstneren har hatt hastverk med å få bildet ferdig. Men det er ikke sant. For å kunne male
impresjonistisk må du være en meget kvalifisert realistisk maler. Du må vite hva du gjør. Den eneste forskjellen er at
denne gangen er det viktigste for kunstneren subjektet, og komposisjonen er også viktig. Derfor gir han opp de
presise korrekte linjer og omriss i bildet. På grunn av dette kan du absorbere meget kraftige farger i et impresjonistisk
maleri. Edvard Munch, og hans samtidige fra begynnelsen av det 20. århundre, var starten på ekspresjonismen.
Spesielt etter at han dro til Tyskland, og han observerte disse nye bevegelsene representert av tyskere som f.eks.
Kadinsky, Koushnieren og deres like. Munch forsøkte å kombinere to malestiler som han virkelig beundret. Det var
ekspresjonisme og impresjonisme. Hans favorittmaler var Toulouse Lautrec. Men samtidig elsket han disse andre
unge tyske malerne som startet med denne nydelige fargerike stilen. Etter min mening vil jeg vurdere Edvard Munch
som en av de fremste ekspresjonistmalere ved slutten av hans karriere. Ved abstrakt malestil har du f.eks. friheten til
å uttrykke deg selv på en abstrakt måte. Et abstrakt objekt behøver ikke å se ut slik som det egentlig ser ut. Det kan
se ut slik som du bestemmer at det skal se ut. Og du kan erstatte dem, eller også endre deres farger. Det viktige er
historien du vil fortelle på lerretet. Du gjør det med linjer og farger. På denne måten kan du male det du føler, eller
hvilken stemning du er i når du maler. Du kan male glede og sorg. Det er som abstrakt musikk, som jazz. Du kan
fortelle en historie med farger som kanskje kun forstås av deg selv. Men det er OK, det er ditt maleri, og det er
individuelt. Men du deler det med andre. La oss gå tilbake til kamera. Med denne teknikken er du så langt vekk fra
fotografering som mulig. På denne måten kan du gjøre noe som kameraet aldri kan gjøre. Og det krever intelligens
og intellekt på toppen av ditt personlige talent. Naturligvis avfødte dette en ny malebevegelse i dette århundre, men
det er egentlig ikke så store forskjellen. De er en blanding av realisme, surrealisme og abstraktisme, som de tok litt
fra hver og laget en ny bevegelse. Men faktisk var det meste sett før i forskjellige variasjoner. I Paris i 50-årene
dannet en gruppe kunstnere en stilretning som var mer collage. De tok elementer fra magasiner som de limte opp og
blandet med maling og klipp fra aviser og hva de ellers måtte komme over og plasserte det på lerretet. Dette var fint
og interessant. Det var noe nytt for denne perioden. Som vi ser var dette århundre meget fruktbar og meget avansert,
og den ga mange nye kunstnere muligheten til å komme med nye måter å male på. Selv var jeg heldig som kom
opp med en ny retning som jeg kaller nuevorealismo. Dette er realisme, men unikt. Min realisme i min realistiske
verden er ikke med sort/hvite personer, men med personer som får ny hudfarge. Jeg lager mer eller mindre en
imitasjon av marmor og maler hud med dette. Men samtidig, for å gjøre det mer unikt og individuelt, velger jeg noen
fargenyanser, og jeg plasserer det på forskjellige områder av kroppen. Derfor blir de individer og kollektive samtidig.
De blir som en levende marmor som er individuell. Og det er det unike med denne stilen. Så jeg var meget
heldig som kom over denne måten å male på. Jeg vet at mange gode kunstnere omkring i verden gjerne vil gjøre noe
som er unikt og nytt. Men det er ikke lett, for idag erfarer folk denne blandingen av alle mulige måter å uttrykke seg
på. Så jeg er glad og heldig som har min egen stil som jeg vil fortsette å male resten av mitt liv.